Mange norske sjøfolk opplevde tøffe år på sjøen under andre verdenskrig. Men også etter krigen sto prøvelsene i kø. Uttrykket «krigsseiler» er et etterkrigsuttrykk, tatt i bruk både etter første og andre verdenskrig, som betegnelse på sjøfolkene som seilte i krigsårene. Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor. Sjømenn ble lett sett på som et samfunnets stebarn. Sjøfolkenes tilbakekomst Mange sjøfolk fant det vanskelig å dra rett hjem da krigen var slutt. Foreldrene kunne være døde eller familien spredt rundt om, og det var lite å vende tilbake til. I noen tilfeller ble de gående i byene, uten bolig og arbeid – som synlige problemtilfeller for samfunnet. En del sjøfolk ble tilbudt bolig i brakker av ganske enkle og provisoriske slag. Noen av sjøfolkene hadde med seg forlovede eller kone, noen hadde også barn.
Nå går han med støttebandasje, og lurer på om han har fått senebetennelse. – En slik roman som jeg skriver er jo på over en million tegn. Så bare det å taste inn alt er stort arbeid. Til sammen har jeg vel skrevet fem millioner tegn nå, sier Michelet. Når håndleddet har fått hvile, tar han fatt på femte og siste bind. Det skal følge Halvor Skramstad gjennom den allierte invasjonen i Frankrike, hjem til Norge etter krigen, og fram til Høyesterett i 1954. Der led krigsseilerne sitt mest forsmedelige tap. – Høyesteretts behandling av Nortraships hemmelige fond i 1954 var der krigsseilerne virkelig ble knust. Etter det gikk krigsseilerforeningene i oppløsning. Måten den norske staten knekte krigsseilerne på, var helt rå, sier Michelet. – Flere har skrevet og sagt til meg at de er engstelige for hvordan det skal gå med Halvor. Det er jeg også. Vi får se. Han vil få det jævla tøft når han kommer hjem til Norge. Historikere: – Blanke felt – Dette er et viktig stoff, og her er materiale både for romanforfattere og historikere, sier historiker Guri Hjeltnes som var en av forfatterne for fembinds verket «Handelsflåten i krig 1939-45», utgitt 1992-1997.
Siden er det kommet fram nytt materiale. Det er bra at Michelet trekker dette fram. Flere blindsoner Etter at han tok initiativet til å dokumentere utenlandske krigsseilere på norske skip, etterlyser Michelet mer forskning på familiene som ble hjemme. Forfatter Jon Michelets romanprosjekt om krigsseilerne har nå resultert i et forskningsprosjekt om utenlandske sjøfolk som omkom på norske skip. Sist uke utkom boka «De var også krigsseilere: Omkomne utenlandske sjøfolk på norske skip under andre verdenskrig», av historiker Bjørn Tore Rosendahl ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Stiftelsen Arkivet er et senter for historieformidling om krigen, med særlig vekt på krigsseilerhistorien. Boka er utgitt med støtte fra Norsk Rederiforbund. Minneprotokoll Etter suksessen med de første «En sjøens helt»-bøkene ble Jon Michelet i 2013 invitert til å holde offisielle 8. mai-tale ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy. Da foreslo han å opprette en offisiell minneprotokoll over utenlandske sjøfolk som døde i norsk tjeneste under krigen.
Og her i dag er det naturlig å løfte fram det viktige arbeidet med krigsseilerregisteret. Ikke bare vil det hjelpe oss å huske krigsseilernes historie. Det vil hjelpe oss å huske dere. Krigsseilerne. Dere er den mest dekorerte gruppen av alle. Og dere ble regnet som en tredje forsvarsgren. Men dere er også de som hadde de høyeste tapstallene, både for menn og kvinner, av alle som deltok i krigen på norsk side. Det var en livsfarlig tjeneste. Døden kunne komme plutselig: Snikende under vannet, stormende rett imot, eller stupende ned fra himmelen. Det var en påkjenning få av oss er i stand til å fatte. Den konstante frykten og savnet etter sine kjære. Men også kameratskap og samhold i en farlig tid. Mange opplevde harde trefninger og dramatiske forlis. Kamerater som druknet eller brant i hjel. Inntrykk som aldri slapp taket, og kanskje aldri ble snakket om siden. Også livet etter krigen var hardt for mange. For flere ble freden en ny og enda lenger kamp. En kamp for forståelse og kamp som også krevde sine liv.
Viktig kunnskap En målrettet aksjon resulterte i at krigsseilerne 3. august fikk sin unnskyldning gjennom en tale på et krigsseilerarrangement i Risør og en kronikk i Dagbladet. Som det ble sagt av flere i denne forbindelse, så hastet det at flest mulig av de gjenlevende sjøfolkene fra krigen skulle få oppleve dette. Likevel ville en grundigere redegjørelse av hva unnskyldningen dreide seg om og hvem som var omfattet av den, gitt forsvarsministerens handling i Risør mer tyngde og ryddet vekk tvil. Erkjennelsen av feil som er begått er viktig og et unnskyld kan ha mye å si for mange. Men de mange rettsoppgjør og sannhetskommisjoner fra konflikter i nyere tid har også vist oss hvor viktig det er med grundig kunnskap og erkjennelse av hva som egentlig skjedde. Hva innebar egentlig unnskyldningen til krigsseilerne? Konvoibyens mor, Else Heimdal, og daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Fredsparken i Risør 3. august. Foto fra Agderposten.
Ifølge Churchill og Roosevelt var de norske krigsseilernes innsats mer verdt for de allierte enn én million soldater. Takken de fikk var kald avvisning. Nå ber de siste gjenlevende om en liten sum på statsbudsjettet for at deres historie skal tas vare på for ettertiden. Ingvald Wahl (95) og de siste gjenlevende krigsseilerne nærmer seg 100 år. Etter å ha blitt skandaløst behandlet av norske myndigheter etter krigen, ber de nå om en mindre sum på statsbudsjettet for å dokumentere disse sjøfolkenes historie for ettertiden. Jakob Leth 27. okt. 2015 16:04 Sist oppdatert 30. oktober 2015 10. mars 1942 ved åttetiden om kvelden: D/S «Hvoslef» befinner seg utenfor Delaware Bay på østkysten av USA. Stemningen om bord er spent. Rundt skipet ligger vrakgods, og et tankskip driver forbi. Det er brukket på midten – og helt forlatt. Mannskapet på «Hvoslef» skjønner at tyske ubåter lurer i havdypet under dem. De har redningsvestene klare. Sjømannen Ingvald Wahl fotografert i Halifax høsten 1942, et halvt år etter at han ble torpedert på østkysten av USA.